Verneutstyr:
To nivåer er brukt: 1) Brannbekledning og 2) Kjemikalieverndrakt. Verneutstyr for personell som kan komme i kontakt med aktuelt stoff er notert, annet personell kan eventuelt ha lavere beskyttelsesgrad.
Største fare:
Farene er veiledende satt opp i prioritert rekkefølge. Følgende farebeskrivelse er brukt (inntil tre stykk per stoff): Brann, brannskade, eksplosjon, etseskade, forgiftning, frostskade, kjemisk reaksjon, lungeskade, miljøskade, oksygenmangel, selvantenning og støveksplosjon.
Første tiltak:
Tiltakene er veiledende satt opp i prioritert rekkefølge. Følgende uttrykk er brukt (inntil tre stykk per stoff): Dekk over, dem inn, etabler warm zone, fjern tennkilder, forhindre kontakt med organisk matrialer, forhindre kontakt med vann, forhindre støvdannelse, fortynn med vann, kontroller eksplosjonsfaren, spyl på gasskyen/dampen, sperr av området og unngå støt.
Faregrader:
Fem faregrader, fra meget stor til ingen, er satt opp for brann-, eksplosjons-, helse- og miljøfare ved utslipp. For noen stoff er også graden av helse- og miljøfare spesifisert i tilfelle brann. For enkelte stoffer er faregraden bare beskrevet under fanen for brann.
Utseende: Subjektiv beskrivelse av stoffets farge og form.
Lukt: Subjektiv sammenligning med velkjente lukter eller med beskrivende uttrykk.
Luktgrense: Den laveste grense i ppm (parts per million) som normalt kan føles av et menneske. NB! Luktesansen kan avta eller bedøves etter noe tid!
Fordampningsevne: Mål for hvor lett en væske fordamper, avhengig av stoffets molvekt, damptrykk og temperatur. Fordampningsevnen er oppgitt i fire nivåer: Meget lett (>500 g/m2), lett (100-500 g/m2), middels (10-100 g/m2), og liten(<10 g/m2). Her er det også oppgitt om stoffet støver.
Nedre brennbarhetsområde: Den laveste konsentrasjonsgrense i volumprosent for gass/damp i luft som blandingen kan antenne.
Øvre brennbarhetsområde: Den høyeste konsentrasjonsgrense i
volumprosent for gass/damp i luft som blandingen kan antenne.
Flammepunkt: Den laveste temperatur hvor en væske avgir gass/damp i en slik konsentrasjon at den kan tennes med åpen flamme.
Tenntemperatur: Den laveste temperatur hvor en oppvarmet overflate kan få et stoff til å brenne uten antennelse med åpen flamme.
Kokepunkt: Den temperatur hvor dampblærer oppstår i en væske. Under dette punktet er det også oppgitt om stoffet sublimerer (går direkte over fra fast form til gass uten væskedannelse som mellomfase, eller spaltes ved den gitte temperatur).
Smeltepunkt: Den temperatur hvor et stoff går over fra fast form til væske, eller fra væske til fast form (størkningspunkt).
Damptrykk: Det trykk som oppstår når en væske eller fast stoff er i likevekt med sin egen damp i et lukket rom. Damptrykket varierer med stoff og temperatur.
Metningskonsentrasjon: Den maksimale konsentrasjon en gass kan oppnå i luft ved gitt temperatur og trykk. Oppgis normalt i vol% (volumprosent) eller i ppm (parts per million). 10000 ppm =1 vol%.
Administrativ norm: En norm som er satt for vurdering av arbeidsmiljøstandarden på arbeidsplasser der luften er forurenset av kjemiske stoffer. Normene er satt ut fra tekniske, økonomiske og medisinske vurderinger. Selv om normene overholdes, er man derfor ikke sikret at helsemessige skader og ubehag ikke kan oppstå. Normene er anbefalinger og angir for luftforurensninger den høyeste akseptable gjennomsnittskonsentrasjonen over 8 timer. Enkelte kjemikalier har en T (takverdi) etter tallet; i en arbeidssituasjon er det ikke tillatt å overskride denne verdien. Normene fastsettes av arbeidstilsynet (bestillingsnummer 361). NB! Ved livreddende innsatser kan de oppgitte verdiene vanligvis overskrides over en kort periode uten varige mén hvis situasjonen for øvrig tillater dette. Slike innsatser må alltid besluttes ut fra en totalvurdering av den aktuelle situasjon der sikkerhet for innsatsmannskapene må veie tungt.
Tetthet i forhold til vann: Tetthetsforholdet mellom en væske og vann ved gitt temperatur. Det vil si at væsken er tyngre enn vann ved tall høyere enn 1, og lettere enn vann ved tall lavere enn 1.
Tetthet i forhold til luft: Tetthetsforholdet mellom en gass/damp og luft ved gitt temperatur. Det vil si at gassen/dampen er tyngre enn luft ved tall høyere enn 1, og lettere enn luft ved tall lavere enn 1.
Seighet/viskositet: Mål for en væskes seighet, det vil si hvor lett eller tregt en væske flyter. Måles i mm2/s eller i cSt (centistoke). Vann har viskositet 1 cSt. Høyere tall betyr større seighet.
Korttidspåvirkning: Den konsentrasjon som kan gi helsemessig påvirkning, alt fra hodepine til død ved eksponering under de oppgitte tidsintervallene. Oppgis normalt i ppm (parts per million).
Løselighet: Mål for den maksimale mengde av stoff som kan løses opp i et løsningsmiddel (også vann) ved en gitt temperatur (og trykk for gasser). Løseligheten er delt inn i fire nivåer: Fullstendig (100 %), lett (10-99 %), middels (1-10 %) og lav (0-1 %). NB! Ved høy vannomsetning (utslipp i elv, vann og lignende), kan alt stoff løses opp etter noe tid selv om løseligheten er lav.
Akutt helsefare: Beskriver den umiddelbare helsefare forbundet ved eksponering.
Innånding: Helsefare dersom stoffet er innåndet.
Øyne: Helsefare dersom stoffet har kommet i kontakt med øynene.
Hudkontakt: Helsefare dersom stoffet har kommet i kontakt med hud.
Svelging: Helsefare dersom stoffet har kommet i kontakt med munn/svelg.
Informasjon til lege: Nyttig informasjon til behandlende lege/annet helsepersonell.
Brann- og eksplosjonsfare: Beskriver stoffets brann og eksplosjonsfare.
Brannslokking: Beskriver framgangsmåte ved brannslukking.
Tiltak: Andre tiltak som må iverksettes av brann- og redningstjenesten
Spesielle egenskaper og farer: Beskriver stoffets spesielle egenskaper og farer.
Utslipp: Beskriver hva som skjer ved utslipp, hvilke miljøkonsekvenser kjemikaliet kan gi, og spredningsveier.
Tiltak: Gir forslag til tiltak for å stanse og begrense spredning; oppsamlings- og oppbevaringsmetoder samt kjemikaliens påvirkning på forskjellige materialtyper.
Oransje skilt: Oransje reflekterende, rektangulære skilt på kjøretøy og jernbanevogn viser at det transporteres farlig gods. Oransje skilt med tall som viser farenummer og UN-nummer, benyttes ved transport i tank og bulk. Krav om oransje skilt gjelder også transport av tank som er tom, men ikke rengjort.
Farenummer: Farenummeret angir stoffets fareegenskaper. Farenummer er en kombinasjon av to eller tre siffer og eventuelt bokstaven X. Det første sifferet angir primærfaren, det andre og eventuelt det tredje sifferet angir den sekundære faren. Hvis to siffer er like, angis forsterkning av faren. Bokstaven X foran sifrene angir fare for en farlig reaksjon ved kontakt med vann. Se egen oversikt over kombinasjoner.
UN-nummer: Et stoffnummer som angir hvilket farlig stoff eller stofftype som transporteres. Samme stoff kan ha flere nummer for ulik konsentrasjon, flammepunkt, tilstand eller lignende. UN-nummer publiseres av FN i publikasjonen «Recommendations on the transport of dangerous goods; model regulations».
ADR: Europeisk avtale om internasjonal vegtransport av farlig gods.
RID: Internasjonal avtale om transport av farlig gods på jernbane.
IMDG: Internasjonal avtale om transport farlig gods på skip.
Klasse: Inndeling av stoffer og gjenstander i ni fareklasser på grunnlag av deres egenskaper: Klasse 1 eksplosive stoffer og gjenstander, klasse 2 gasser, klasse 3 brannfarlige væsker, klasse 4.1 brannfarlige faste stoffer, klasse 4.2 selvantennende stoffer, klasse 4.3 stoffer som utvikler brennbare gasser ved kontakt med vann, klasse 5.1 oksiderende stoffer, klasse 5.2 organiske peroksider, klasse 6.1 giftige stoffer, klasse 6.2 infeksjonsfremmede stoffer, klasse 7 radioaktivt materiale, klasse 8 etsende stoffer og klasse 9 forskjellige farlige stoffer og gjenstander.
Fareseddel: Seddel som angir faretype for merking av kolli, emballasje, kjøretøyer, jernbanevogner, containere og tanker som inneholder farlig gods. Se egen oversikt.
Alkali: Eldre betegnelse for base.
Alkalimetall: Enverdig metall (metaller med et elektron i ytterste elektronskall) i 1. gruppe i det periodiske system, for eksempel litium, natrium og kalium.
Base: Stoff som har evne til å ta opp ett eller flere protoner (se syre). I denne sammenheng: Danne hydroksidioner (OH-) i vannløsning.
BLEVE: Forkortelse av det engelske utrykket «boiling liquid expanding vapour explosion». Det vil si kokende væske ekspanderende gasseksplosjon.
Gass/damp: Forskjellen mellom gass og damp er ikke veldefinert. Med gass menes i denne sammenheng et stoff som ved normalt trykk og temperatur er i gassform. Med damp menes vanligvis gassformen av et stoff som ved normalt trykk og temperatur er fast eller flytende (væske).
Hydrat: Kjemisk forbindelse av vann og et annet stoff.
Hydrolyse: Spalting av et stoff i vann.
Hygroskopisk: Evne til å trekke til seg fuktighet (vann).
Inhibitor: Stoff som stanser eller nedsetter hastigheten av en kjemisk reaksjon (motsats til katalysator). Inhibitoren kan forbrukes over tid, ved lys- og varmepåvirkning m.v.
Isomer: Ett av to eller flere molekyler (forbindelser) som har samme kjemiske formel og atomvekt, men ulik geometrisk konfigurasjon og egenskap.
Kalkmelk: Lesket kalk oppblandet med vann (oppslammet i vann).
Katalysator: Stoff som forhøyer hastigheten i en kjemisk reaksjon uten selv å forbrukes (motsats til inhibitor).
Lungeødem: Akutt og alvorlig tilstand med væske (blod) i lungene (for eksempel etter innånding av etsende gass).
Oksiderende: Et stoff er oksiderende (oksidasjonsmiddel) dersom det (lett) kan ta opp elektroner fra et annet stoff, og selv reduseres (se reduserende).
Peroksid: Oksid der to oksygenatomer er direkte bundet til hverandre. Meget reaktivt stoff.
Polymerisasjon: Sammenbinding av flere enkeltmolekyler (av samme type) til større molekyler.
Reduserende: Et stoff er reduserende (reduksjonsmiddel) dersom det (lett) avgir elektroner til et annet stoff, og selv oksideres (se oksiderende).
Resistenstid: Den tid som utstyr (spesielt kjemikalieverndrakter) kan motstå kjemisk reaksjon (for eksempel etsing).
Syre: Stoff som har evne til å avgi ett eller flere protoner (H+). I denne sammenheng: danne hydrogenioner (H+) i vannløsning.
FYSISKE OG KJEMISKE DATA
Utseende: Angir stoffets aggregattilstand ved + 20 °C, dessuten farge, og eventuelt noe om form. En subjektiv beskrivelse av stoffets farge og form. Dette data kan for eksempel brukes til å kontrollere at man har slått opp på rett kort; dvs. at kortets informasjon stemmer overens med informasjonen på kortet. Et par hint i forbindelse med utseende som identifikasjonshjelpemiddel: Er det en brun gass, er sjansene store for at en har å gjøre med nitrøse gasser; en grønn gass er sannsynligvis klorgass. Legg merke til at et stoff (f.eks. klor, Cl2) kan ha forskjellig farge i gassfase (gulgrønn) og i væskefase (oransje)
Lukt: Beskriver stoffets lukt ved et generelt uttrykk (adjektiv) eller ved å sammenlikne med kjent stoff. En subjektiv sammenlikning med velkjente lukter eller med beskrivende uttrykk. Tre ting kan være greit å tenke igjennom med hensyn til lukt: For det første er det ikke nødvendigvis slik at noe som lukter godt er ufarlig, eller omvendt for vond lukt. For det annet kan man etter en tid venne seg til lukten, slik at man ikke lenger kjenner den, og feilaktig tror at faren er over. For det tredje er det viktig å vite om man kan kjenne lukten av et stoff før stoffet er i farlig konsentrasjon. Dette kan en finne ut ved å sammenlikne stoffets luktgrense, med enten adm. norm (se nedenfor), eller korttidspåvirkning (se nedenfor).
Luktegrense: Den laveste grense (i ppm) som normalt kan føles av et menneske. I de fleste tilfelle (men ikke alltid!) er luktgrensen lavere enn korttidspåvirkning og i mange tilfeller også lavere enn administrativ norm (se nedenfor for disse to faktorene). Når luktgrensen er høyere enn skadelig konsentrasjon er det særlig viktig med en effektiv avsperring. Måleutstyr må alltid brukes for å foreta en korrekt beslutning med hensyn til avgrensning av faresone (se nedenfor).
Fordampningsevne: Mål for hvor lett eller tungt (lite) en væske fordamper. Fordampningsevnen varierer med temperatur og damptrykk. Avhengig av situasjon og stoff kan stor fordampningsevne være fordelaktig (en ”blir kvitt stoffet”), eller være en ulempe (for eksempel hvis man er i tettbygd strøk, og den gassen som dannes er brennbar og/eller giftig). Som en tommelfingerregel kan en si at det ofte er en sammenheng mellom et stoffs fordampningsevne, og stoffets kokepunkt, dets oppgitte damptrykk (se nedenfor), og oppgitte viskositet/seighet ved 20 °C (se nedenfor). Jo lavere kokepunkt, desto større fordampningsevne og dermed damptrykk (og dermed større risikosone!), og mindre seighet/viskositet; og omvendt.
Flammepunkt: Den laveste temperatur hvor en væske avgir gass/damp i slik konsentrasjon at den kan antennes med en flamme. Som en tommelfingerregel kan en si at væsker med lavere flammepunkt er mer brennbare enn væsker med høyere flammepunkt. Er dagens temperatur på uhellsstedet lavere enn en væskes flammepunkt kan antenning normalt ikke skje. Sagt på en annen måte enn i definisjonsdelen på farlig gods permen, er en væskes flammepunkt den temperatur som skal til for at væsken avgir en gasskonsentrasjon som er minst like stor som gassens
nedre eksplosjonsgrense. Legg merke til at man snakker om avgassing fra væske i forbindelse med flammepunkt. Slår en opp på tiltakskortet for acetylen, finner en ikke noe flammepunkt. Det er fordi acetylen sublimerer ved – 84 °C, og således ikke opptrer som væske. Man må altså ikke tolke ”mangelen” på flammepunkt som at acetylengassen ikke kan antennes ved åpen flamme ved vanlige omgivelsestemperaturer! Merk at flammepunktet gjelder væskens temperatur og ikke omgivelses-/lufttemperaturen. Væsketemperaturen kan bli høyere enn lufttemperaturen, f.eks. i sollys og i isolerte beholdere. Væske kan også renne til varmere punkter. Disse, og flere faktorer, gjør at en for å være på den sikre siden bør ”oppjustere” dagens lufttemperatur med 10 °C, og se om en nå har en temperatur som er over eller under flammepunktet. Flammepunktet er en viktig brannegenskap, og brukes blant annet i forbindelse med angivelse av brennbare væskers farenummer. Har en slik væske et flammepunkt over 23 °C (romtemperatur) merkes den med farenummer 30, brannfarlig væske (f.eks. diesel, UN 1202; parafin, UN 1223). Er derimot flammepunktet under 23 °C, merkes den med farenummer 33, meget brannfarlig væske (f.eks. bensin, UN 1203; aceton, UN 1090). Forurensninger i et stoff vil oftest senke flammepunktet; legg derfor inn en sikkerhetsmargin på 10 %.
Tenntemperatur: Den laveste temperatur hvor en oppvarmet overflate kan få et stoff til brenne, dvs. uten antennelse med åpen flamme, gnist e.l. Ved selvantennelse har brenselsmolekyler og/eller oksygenmolekyler så stor hastighet, og forekommer i så høye konsentrasjoner, at kollisjonene mellom molekylene er kraftige og hyppige nok til at den kjemiske reaksjonen brann kan skje, uten en ytre tennkilde. Tenntemperaturen vil være høyere enn samme stoffs flammepunkt; når man snakker om flammepunkt har man jo en varm tennkilde til å ”hjelpe brannen i gang med”. Merk at en del væsker har såpass lave tenntemperaturer at faren for antennelse mot varmt eksosrør, manifolder, maskindeler, stråleovner, varme flater (av metall i forbindelse med brann f.eks.) osv. kan være stor. I en finfordelt tåke av stoffet kan tenntemperaturen senkes med hele 100 °C.
Kokepunkt, smeltepunkt: Kokepunkt er den temperatur hvor blærer oppstår i en væske, og damptrykket i disse blærene er 1 bar. Smeltepunkt er den temperaturen hvor et stoff går over fra fast form til væske, eller fra væske til fast form (også kalt størkningspunkt). Disse to størrelsene kan benyttes til å forstå hvilken aggregatfase (se ovenfor) et stoff normalt vil opptre i ved et uhell. Er temperaturen ved uhellsstedet under smeltepunktet er stoffet fast; er temperaturen mellom smeltepunktet og kokepunktet møter vi en væske, og er temperaturen over kokepunktet er stoffet en gass. En huskeregel kan være at gasser har lave koke-/smeltepunkt, væsker moderate, og faste stoffer relativt høye koke-/smeltepunkt. Under dette punktet er det også oppgitt om stoffet sublimerer (går direkte fra fast til gass, eller omvendt), eller om det spaltes ved den gitte temperaturen. Se for øvrig ”damptrykk” rett nedenfor.
Eksplosjonsområde: Konsentrasjonsgrenser (vanligvis volum-%) for gass/damp i luft mellom hvilke blandinger kan antennes. Nedenfor nedre eksplosjonsgrense (NEG, LEL) er det for lite brenselgass til at brann kan forekomme, og ovenfor øvre eksplosjonsgrense (ØEG, UEL) er det for lite oksygen til at det kan brenne. Generelt er det slik at brannintensiteten er lav i begge endene av eksplosjonsområdet. Brannintensiteten er størst ca.1/3 inn i området fra LEL-siden, og denne konsentrasjonen representerer den såkalte ideelle blanding. Ved økende branngasskonsentrasjoner vil en få mangel på oksygen, og dermed en økende tendens til ufullstendig forbrenning med mulig produksjon av giftige gasser. Det kan være verdt å merke seg følgende: Hvis man har et eksplosimeter som f.eks. varsler ved 10 % av NEG, så er det en mye mindre avstand fra disse 10 % av NEG og opp til NEG hvis NEG er lav. Bensin og ammoniakk kan tjene som eksempler. Bensin har et eksplosjonsområde fra 1-8 %; dermed er 10 % av NEG lik 0,1 % absolutt gasskonsentrasjon. Avstanden fra 0.1 % til NEG er dermed kort, og faren for brann stor ved utslag. Ammoniakk har eksplosjonsområde fra 15-28 %. Utslaget på 10 % av NEG blir da på 1,5 % absolutt konsentrasjon. Avstanden fra 1,5 % til 15 % er stor, og det er ingen åpenbar brannfare ved 1,5 % ammoniakk. Ved lav NEG skal det altså en mindre absolutt økning i konsentrasjon til (uhell som øker i omfang; du går nærmere, osv.) fra eksplosimeteret varsler, til faren for brann blir overhengende, enn om LEL er høyere. Hvor stort/bredt (i %) eksplosjonsområdet er sier noe om hvor sannsynlig det er at et stoff kan antennes, andre forhold holdt konstant. Det kan være viktig å se eksplosjonsområde i sammenheng med Metningskonsentrasjon (se nedenfor).
Et eksempel: Er man innendørs, og forstår at man kan ha metning av gass fra en væske (f.eks. er det fremdeles igjen væske på gulvet etter noe tid av et stoff med stor fordampningsevne), kan man jo ha stor brannfare hvis metningskonsentrasjonen ligger innenfor eksplosjonsområde, slik tilfellet for eksempel er for metanol. Bensin har et eksplosjonsområde ved 20 °C på 1-8 % ved 20 °C, og en metningskonsentrasjon ved denne temperatur på 6-55 %. Siden metningskonsentrasjonen avtar med temperaturen, ser en at metningskonsentrasjonen statistisk faller mer innenfor eksplosjonsområdet ved lavere temperatur enn 20 °C, slik at faren for antennelse/eksplosjon øker. Faktisk er bensin mest eksplosjonsfarlig ved -10 °C!
Damptrykk: Det trykk (i kPa) som oppstår når en væske (eller fast stoff) er i likevekt med sin egen damp (i lukket rom). Damptrykket øker med temperaturen. Sammen med kokepunkt og smeltepunkt kan damptrykket benyttes til å sette opp en såkalt ”damptrykkskurve” som et grovt hjelpemiddel for å bestemme ytre faresone. En hovedregel er at gasser har høyere damptrykk enn væsker, og disse igjen høyere damptrykk enn faste stoffer; med da tilsvarende større risikosoner for gasser enn for væsker enn for faste stoffer. Damptrykket spiller også inn på maksimal sugehøyde; ved økende damptrykk avtar sugehøyden (f.eks.: 25 kPa => 6 m sugehøyde; tilsvarende: 50 kPa => 4 m; 75 kPa => 2 m; 100 kPa => 0 m). Tetting av lekkasjer blir vanskeligere når damptrykket øker.
Metningskonsentrasjon: Den maksimale konsentrasjon (volum-% eller ppm) en gass kan oppnå i luft ved gitt temperatur og trykk. Mest relevant i lukkede volumer (rom, tanker, andre beholdere). I et slikt volum er det tilstrekkelig mye væske tilstede til at det oppstår likevekt mellom væske- og gassfasen, dvs. at like mange molekyler pr. tid beveger seg fra væskefase over i gassfase som omvendt. Se ovenfor; siste avsnittet av omtalen av eksplosjonsområde, for å vurdere brannfaren i et gitt tilfelle. At en virkelig har å gjøre med metningskonsentrasjon kan for eksempel være at en etter relativt lang tid fremdeles finner væskepøler av en lett fordampelig væske på gulvet, og også kjenner sterk karakteristisk lukt av stoffet (f.eks. aceton, UN 1090; etanol, UN 1170).
Administrativ norm: En norm som er satt for vurdering av arbeidsmiljøstandarden på arbeidsplassen der luften er forurenset av kjemiske stoffer (se ovenfor under luktgrense og nedenfor under korttidspåvirkning for råd om å se disse tre faktorene i sammenheng).
Tetthet i forhold til vann: Tetthetsforholdet mellom en væske (eller fast stoff) og vann ved gitt temperatur. Væsken (det faste stoffet) er tyngre enn vann ved tall større enn 1; lettere ved tall mindre enn 1. Denne variabelen vil gjelde væskefase eller fast fase av stoffet, avhengig av hva som er relevant for vedkommende stoff ved 20 °C. Tettheten av en væske kan spille en rolle for innsatsen ved et farlig gods-uhell. Flyter en væske oppå vannet, eller går den til bunns? Er tettheten av væsken større enn vann, og væsken ikke løselig i vann, kan væske synke til bunns i vannet, og en kan vurdere opp-pumping fra bunnen. Er væsken derimot tettere enn vann, kan innlensing og oppsamling kan være et mulig tiltak. Er derimot væsken løselig i vann, vil den spre seg i vannet, og slike tiltak blir umulig. Det er derfor nyttig å se egenskapen tetthet i forhold til vann i sammenheng med egenskapen løselighet før tiltak vurderes. Tettheten av en væske påvirker også hvor også hvor høyt opp en væske kan suges. Som eksempel kan nevnes at konsentrert svovelsyre har en tetthet som er nær 2 ganger tettheten av vann. Mens vann kan suges opp 8-9 meter (i praksis; i teorien 10.33 meter ved normalt atmosfæretrykk og 0 m.o.h.) kan dermed svovelsyren bare suges opp ca. 4-4.5 meter. Tettheten kan derfor avgjøre om det i det hele tatt er mulig å suge opp den aktuelle væsken til det sted der pumpen ut fra praktiske hensyn må plasseres. Ved oppfylling av væske i selvreisende kar skal man være klar over at karet kan revne hvis en fyller det helt opp til maksimumsmerket med en væske med stor tetthet; vekten kan bli for stor til at karet tåler det. I nedoverbakke i gater eller på annet hellende (eller flatt) plant underlag er et mulig tiltak å demme inn væsken ved å lege ut en vannfylt brannslange i strømningsretningen. Effekten av dette tiltaket kan bli begrenset hvis en har å gjøre med væsker med stor tetthet, da væsken kan presse seg under brannslangen og heve denne.
Tetthet i forhold til luft: Tetthetsforholdet mellom en gass/damp og luft ved en gitt temperatur. Gassen er tyngre enn luft ved tall større enn 1, og lettere enn luft ved tall mindre enn 1. Innendørs vil det oftest være slik at gasser som er lettere enn luft vil spres oppover i hovedsak, og gasser tyngre enn luft nedover. Utendørs kan det godt hende at det motsatte skjer, ved at gasser tynnes ut til en luft-gass-blanding med nær lufttetthet, og følger oppad- eller nedadgående vinder. Gasser tyngre enn luft kan derfor utendørs blåse oppover i terrenget, og gasser lettere enn luft nedover.
Seighet/Viskositet: Mål for hvor lett eller tregt en væske flyter. At en væske er seig kan, avhengig av situasjonen, være fordelaktig eller en ulempe. En fordel ved stor seighet kan være at en får mer tid på seg under en aksjon til å samle opp stoffet. En seig væske vil også ofte synke mindre/tregere ned i f.eks. dyrkbar mark, slik at kostnadene ved en eventuell masseutskiftning kan bli mindre enn om væsken hadde vært mer lettflytelig (f.eks. seig fyringsolje kontra bensin). Det samme som flyteevne (eller seighet). En ulempe ved stor seighet kan oppstå ved forsøk på å pumpe væsken opp. Er væsken seigere enn pumpen klarer, kan en da forsøke å røre ut væsken i vann (selv mange vannuløselige væske kan røres ut med vann i noen grad slik at denne blandingen) blir mindre seig, eller en kan varme opp stoffet (en må da være forsiktig, og vurdere brannfaren).
Korttidspåvirkning: Den konsentrasjonen (ppm) som kan gi helsemessig påvirkning, alt fra hodepine til død ved eksponering under de gitte tidsintervallene. Se ovenfor under luktgrense og administrativ norm for råd om å se disse tre faktorene i sammenheng.
Løselighet: Mål for den maksimale mengde av stoff som kan løses opp i et løsningsmiddel (også vann) ved en gitt temperatur (og trykk for gasser). Løselighet er delt i 4 nivåer: Fullstendig eller blandbar (100 %), lett løselig (10-99 %), middels løselig (1-10 %) og lav løselighet (0-1 %). Se ovenfor under tetthet i forhold til vann for å vurdere hvor væsken kan bli av når den renner til sjøs eller ut i ferskvann. Løselighet av en gass i vann vil spille rolle for hvor effektivt nedvasking av gasskyer er med en spredt vannstråle. Det vil eksempelvis være effektivt mot ammoniakkgasslekkasje, men ikke mot klorgasslekkasje, da sistnevnte løser seg lite i vann. Spredt vannstråle kan dog brukes for å styre klorgassskyer unna hus, mennesker etc. Valg av skumvæske vil avhenge av vannløselighet. Er stoffet løselig i vann vil et skum fra vanlig skumvæske (f.eks. AFFF) bli brutt ned, og vi må da bruke alkoholresistent skum (f.eks. AFFF-AR) Kilde: HazMat Training program.